Slik ser det ut på stien vi gjerne følger inn i skogen. Hele 54 cm snø fikk vi iløpet av helga, så vi så oss nødt til å forkaste Ferdinands forslag til trasévalg og gå i den oppkjørte løypa i stedet. Nå er det klarvær og kaldt igjen. Den store forskjellen fra tidligere i vinter er at vi faktisk har snø; det er deilig å slippe å gå på isete underlag slik vi har gjort de siste ukene.
I går fikk vi følge av Leah med eier den første delen av turen. Ferdinand og Leah leker ikke spesielt godt sammen fant vi ut. Leah er veldig fysisk på dobermann-vis, mens Ferdinand liker best å løpe, løpe, løpe. Og han liker slett ikke Leahs form for lek. Da har det ingen hensikt å la dem kive, så vi tok en av dem i bånd,- og så gikk vi hver vår vei etterhvert. De har begge nok av andre hunder de leker godt med, så det gjør ingenting at ikke akkurat disse to kan springe løse sammen.
Søndag var vi på fellestrening på Jekta igjen. Jeg var forberedt på at vi måtte fortsette å jobbe med posisjonen på fri ved fot, men Ferdinand overrasket med å plassere seg helt korrekt fra første stund, og han fortsatte å holde posisjonen. Også ved temposkiftene og holdtene hadde han plutselig tatt poenget. Ingen stans ved sakte marsj, og ingen hopping ved springmarsj,- og satte seg pent ved siden idet jeg stanset istedet for å fortsette litt framover for så å rygge inntil foten min. Trenger jeg si at jeg var veldig fornøyd med gutten? Stå under marsj og innkalling fra sitt gikk også bra.
De siste dagene har jeg hatt fokus på bli/frys-posisjoner når jeg går bak han. Når jeg bruker varianter av motsatt lokking går det helt fint. Ellers sliter vi litt. Dette er jo noe vi skulle ha jobbet mer bevisst med for lenge siden, men, men. Vi gjør det nå…
Ingrid, som vi trener sammen med, har vært så snill å sy dette ulldekkenet til Ferdinand. Jeg har mine egne idéer om hvordan hundeutstyr skal være, så jeg har ikke klart å finne dekken med rett passform i rett materiale. Men dette er sydd etter mål og sitter som støpt. Primært kommer jeg til å bruke det utenpå genser i treningspauser, eller når det er spesielt kaldt ute.
Ferdinand fikk ha på dekkenet da vi tok en liten treningsøkt foran huset etter dagens tur til lavvoen. Han jobbet like godt med dekken som uten
Jeg innbiller meg at det har foregått omtrent slik: I går hadde værgudene ekstraordinært møte i forbindelse med den stadige gnagingen fra Tromsøborgere om at det kunne vært fint med litt snø. Etter fire uker med dette maset, har samtlige værguder gått temmelig lei, og møtet munner ut i et samstemt: “vil de ha snø, skal de jammen få det! I natt mens alle sover, skal vi kaste ned en 10-20 cm våt snø. Så har de for maset…” Ferdinand og jeg hever oss over slike barnsligheter, og pløyde oss med friskt mot inn til skytebanen og hjem igjen gjennom skogen. Vi fulgte et spor som en hund med eier hadde tråkket opp. Vi traff Delko på slutten av løypa. Og jeg tok denne filmen av dem.
Jeg var ikke spesielt smart da jeg slengte vottene mine på bakken for å filme, men hundene ordnet det greit. Delko lot Ferdinand beholde votten han hadde funnet, men det er lov å prøve seg. Delko ble også utsatt for snappingen til Ferdinand. Jeg er såpass trygg på henne at jeg ikke er redd for at hun vil svare, men jeg skal unngå at Ferdinand har tilgang til “leker” når han skal løpe løs med andre hunder i framtiden.
Etter snømåking hjemme, tok jeg med meg Ferdinand til veterinæren igjen. Jeg føler meg litt masete når jeg ber om å få låne et undersøkelsesrom, og er veldig takknemlig når veterinæren på jobb faktisk lar meg få gjøre det. I dag gikk det mye bedre enn sist gang. Jeg brukte ca ti minutter på å “undersøke” hele hunden på bordet, bøyde og tøyde, så i øyne, ører, munn,- alt mens jeg fóret massivt med roastbiff. Han slappet mer og mer av, men han kommer nok aldri til å ha veterinærbesøk som favorittsyssel.
Vekten stoppet på 5.7 kilo i dag, og mer enn det skal han ikke veie. Det er nok på tide å bytte ut valpefóret. Utenfor undersøkelsesrommet er Ferdinand forøvrig en stjerne; rolig og grei rundt de øvrige hundene tilstede. Øvelse gjør mester!
Fri ved foten, stå under marsj, bli-øvelser, innkalling fra sitt og stå har stått på treningsmenyen de siste dagene. Jeg har kjørt lange økter,- opptil 30 minutter med bare kort-korte pauser innimellom. Det har gått over all forventning. Det skal mye mer til enn det jeg har trodd for å trette ut Ferdinand.
De siste dagene har han begynt å trekke fram under fri ved fot. Som en følge, ploger han da ørlite og blir nærmest en snublefelle for meg i og med at han i utgangspunktet går helt inntil foten min. Jeg belønnet strategisk bakover mot høyre, og da bare når han gikk nærmere ønsket posisjon. Ikke vet jeg hvorfor han plutselig har fått det for seg at det er bra å gå så langt fram, men vi skal nok bli enige om noe annet etterhvert. Om ikke annet så for å unngå at jeg faktisk snubler i han en gang.
Nå er Ferdinand nesten helt frisk igjen. Nesten ikke noen snørrbobler, og bare et lite host så langt i dag. Det som overbeviser mest om at han er “back on track”, er iveren han viste på formiddagsturen i dag. I og med at han virket så sprek idet jeg slapp han, gikk vi en tur med vanlig lengde for første gang siden fredag. Vurder selv!
Som dere ser, har vi funnet en løsning på kloklipp-problemet også; jeg setter heeleren ned på isete underlag i slak nedoverbakke; Vips,- så har han slipt ned klørne til ønsket lengde! Neida, vi klipper fremdeles hver annen/tredje dag, og det går fint;- med enkelte tilbakeslag innimellom.
Når en vet at Ferdinand er såpass våken og aktiv gjennom en skogstur på halvannen time, skulle en jo tro at han var litt sliten når vi kom hjem igjen. Så feil kan man ta; Pulsen til heeleren steg lynraskt idet han skjønte at vi skulle avslutte det hele med en treningsøkt. Fri ved foten gikk veldig fint. Han holdt intensiteten til tross for at han måtte gå et par minutter før belønning. Temposkiftene gikk ikke så bra i dag, og stå under marsj var heller ikke særlig vellykket. Begge deler skal vi jobbe med framover. Vi fikk noen tjuvstarter ved innkalling fra sitt, men det har jeg ventet på, så det kom ikke som et sjokk Vi må jobbe med stimuluskontroll på dette. Ellers var det mye bra også.
Vi prøvde en liten økt ute i går også, men da måtte vi avslutte fordi han begynte å hoste.
Innendørs er å snurre i ring i boks. Jeg har ikke lagt på kommando, men det kommer etterhvert. Hvis jeg er riktig flink, skal jeg prøve å shape litt oftere. Det er en morsom måte å trene på når en får det til.
Og så var det oppstart på nytt kurs i går. Ferdinand var hjemme denne gangen, men det er enda sju ganger igjen. Det tegner til å bli et bra kurs. Jeg blir jo nesten inspirert bare av å stå på en parkeringsplass og fryse og diskutere blant hunder, eiere og instruktør, så jeg fikk en liten opptur bare av å se på mens planer vokste fram inne i hodet…
Ja, nå er i alle fall Ferdinand såpass frisk at han igjen henter seg sko som han slenger opp på puffen der han kan kose seg med dem i noen stjålne sekunder. Vi er som regel pinlig nøye med å lukke døra til yttergangen, men av og til er heeleren litt for rask… Tenk at han hopper såpass høyt opp med en sko i munnen. Den veier jo litt med tanke på Ferdinands sparsomme egenvekt.
I dag er småen i merkbart bedre form, og jeg tok han derfor med på tur til myra. Fremdeles surkles og hostes det innimellom, men han har fått tilbake lysten til å gjøre noe annet enn å sove,- og vi håper det fortsetter sånn. Jeg er ennå usikker på om jeg skal ta Ferdinand med på kurs i morra, for jeg aner rett og slett ikke hvor lenge luftveisinfeksjoner kan smitte videre. Det jeg er sikker på, er at de øvrige kursdeltakerene ikke har lyst på syke hunder. Jeg får vurdere det hele i morra.
Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe; Ferdinands slappe figur gjennom helga, gjorde det mulig for meg å sette meg ned foran TV’en og følge herrefinalen i Australian open, og vi vant! Eller,- Ferderer vant. Det var ikke en spesielt spennende kamp, men artig å se allikevel.
Trening har det selvfølgelig ikke blitt noe av, men jeg har tenkt å prøve så smått i dag. Kanskje jobbe litt med shaping og frys-posisjoner. Fartsøvelser og lekbelønninger får hvile inntil videre.
Så ble vår lille Ferdinand syk, da… Våknet natt til i går og hørte at det surklet godt i nesa hans, og krysset fingrene for at det skulle bli med det. Men utover ettermiddagen i går ble han slapp og sliten, og i dag kom hesheten og hosten. Foreløpig har han ikke feber, og det er jo fint. Nå vil han helst bare ligge i buret, til nød foran ovnen. Ingen skogsturer, hundetreff eller trening på oss på noen dager i alle fall.
Jeg har ikke klart å ta noen brukbare bilder de siste dagene, så jeg tyr til arkivet. Her har Ferdinand funnet en ny delikatesse; harebæsj.
Siden vi har hatt fast grunn under føttene noen dager, har vi fått tatt noen fine økter ute. Jeg har sjekket hvordan vi ligger an i forhold til klasse 1-programmet, og det ser ikke så verst ut. Lineføring, hopp over hinder og fellesdekk må vi trene en del mer på. Jeg er litt irritert over at de mest sannsynlig fjerner fri ved foten i klasse 1. De kunne heller fjernet fjas-øvelsen lineføring; jeg synes øvelsen er skikkelig irriterende, for det er nesten umulig å unngå at de korte beina til Ferdinand snubler i lina en eller flere ganger.
Videre skal vi jobbe med frysposisjon når jeg går bak Ferdinand. Jeg har allerede begynt så smått med å legge en belønning foran han som han kan hente på “værsågod”. Jeg skal passe på å være flink til å variere belønningen slik at vi ikke kjører oss fast i et spor der han blir hjelpeavhengig. Og så skal jeg prøve å strekke belønningen litt for å se hvor godt han tåler det.
Shaping har vi jobbet litt med inne. Denne gangen var jeg på hugget og fikk belønnet mye av det jeg ønsket, så nå er det ikke lenge før heeleren snurrer rundt og rundt og rundt…
I går var vi så heldige å treffe Timmy på formiddagsturen, og de to guttene raste godt sammen. Timmy sprang i ring i krattskogen med Ferdinand halsende etter. Fotoapparatet ble dessverre liggende i lomma…
Det har nok vært løpetid i området i det siste også. Onsdag var Ferdinand helt ute av seg og satt ved døra og ulte. Han både så og hørtes ganske komisk ut (jeg er ikke sikker på om naboene er enige…) Maten var også litt tyngre å få i seg enn vanlig. Heldigvis var han stille på natta, selv om han lå lysvåken på gulvet istedet for snorkende i buret som han pleier. Innkalling på tur var ganske fremmed for han et par dager, men nå er han heldigvis på nett igjen. LP-treningen har forresten gått fint på tross av liflige dufter i luften.
Nå har kulden tatt grep om naturen rundt oss igjen,- noe jeg håper blir kortvarig. Godt med helg er det uansett.
“Du er meg en nydelig nellik”, lød det gjerne fra min mor når et av oss barna hadde gjort eller sagt noe som var litt på kanten av “loven”. Jeg istemmer: du er en nydelig nellik, Ferdinand! Hva angår de øvrige potteplantene i vinduskarmen, trengs ingen kommentar; her er det “survival of the fittest” som gjelder!
I går forberedte vi oss så smått på den varslede stormen Ask som kulle komme med sterk vind og mye nedbør. Formiddagsturen gikk som vanlig, men i to-tre-tida merket vi at det blåste ordentlig opp. Så ille som fryktet ble det ikke, men Ferdinand var innforstått med at ettermiddagsturen kun ble en luftetur for å få gjort det aller nødvendigste. Han synes heller ikke det er så festlig å bli pisket av regndråper som kommer fra alle kanter. Konkurransekurset vi skulle begynt på i går ble heldigvis utsatt en uke. Jeg hadde ikke stilt opp i slikt vær.
I dag har vinden lagt seg og regn har blitt til sludd og snø. Jeg har vel aldri trodd at jeg skulle bli fornøyd med føreforholdene på en dag med snøslaps, men det er jeg altså. Alt som ikke er is…
Denne uka har vi jobbet videre med de samme tingene som vi har drillet på innendørs i det siste. I tillegg har jeg begynt å shape å snurre rundt. Jeg har unngått shaping lenge fordi det øker frustrasjonsnivået til Ferdinand, og da blir det bjeff. Nå har vi jobbet mye med å få bort lyd, så jeg tenkte det var på tide å prøve igjen. Selve shapinga var vel ikke så vellykket, og det skyldes utelukkende dårlig timing fra min side. Men han klarte å jobbe over tid uten å bjeffe, og det er veldig positivt. De to gangene han lagde lyd, avsluttet vi. Best er det allikevel med alle de øktene vi nå gjennomfører uten at han lager lyd. Litt trikstrening har det også blitt.
I dag har vi endelig fått tatt noen økter utendørs. Det var bare så deilig etter ukesvis med inneliv. Det tror jeg Ferdinand synes også. Ikke minst fordi lekbelønningene som regel tas fram ute. Fri ved foten gikk fint, bortsett fra at han stoppet opp når vi gikk sakte. Jeg vet hvordan vi skal fikse det, men jeg lurer jo litt på om jeg kanskje sakker tempoet litt før stå-kommando under stå under marsj,- og at han derfor stopper fordi han forventer at jeg skal be han stå. Det må jeg uansett være oppmerksom på. Jeg sakket ikke tempoet da vi trente stå under marsj i dag i alle fall, og allikevel sto han som en påle. Ellers er han oppmerksom og fin å jobbe med.
Jeg håper virkelig at vi skal få stabilt gode treningsforhold en stund framover. Det ville vært helt herlig. Og velfortjent også, synes jeg.
Dagen ble markert med den vanlige formiddagsturen og trening på Jekta. I dag gikk treningen stort sett veldig fint. Hvis man ser bort fra at Ferdinand ved et tilfelle prøvde å bjeffe bort noen gutter som lekte seg med en handlevogn i nærheten av der vi trente. Det skjønte han ikke mye av. Jeg fjernet han selvfølgelig med en gang, og sørget for god avstand senere.
Vi har i dag fått til vellykkede repetisjoner av fri ved foten med holdter, vendinger og temposkifter, stå under marsj, dekk fra holdt og sitt opp. Og så har vi trent på fellesdekk sammen med en del andre hunder. Ferdinand hadde akkurat oppdaget at Lava var tilstede da vi begynte å trene på dette, så han var veldig ukonsentrert og vekslet mellom sitt og dekk i starten. Vi fikk til noen gode repetisjoner også, men jeg lar han ikke ligge så lenge. Jeg gikk ikke så langt ifra heller, for han var tydelig berørt av leonbergeren som lå ved siden av. Han var visst så stor at det var umulig å la være å slenge et blikk på han i ny og ne.
I dag fikk jeg også kjempegod hjelp til å “undersøke ” Ferdinand på bordet. Han fikk nærmest ubegrenset tilgang til blodpudding mens han sto der og ble saumfart, og han slappet tydelig mer av etterhvert. Til slutt sto han ganske så fint på bordet. Normalt sitter han helst helt sammenkrøllet på bordet med alle muskler i helspenn,- og det er ikke spesielt praktisk verken på utstilling eller hos veterinæren. Vi får prøve å få gjort mer av dette.
Ferdinand har vært litt skyggeredd den siste uka, og er både unormalt lydberørt og oppdager stadig nye farlige ting i omgivelsene. En vaskebøtte skapte stor angst i går, og i dag var matskåla litt skummel da den skramlet på gulvet. Det er nok en av de beryktede “spøkelsesaldrene” han lider av, og det er heldigvis forbigående.
Nå er både Ferdinand og jeg trøtte, så nå blir det bare TV og drømmeliv resten av dagen
I dag traff vi de to border terrierene Lava og Theo da vi gikk tur. De er begge yngre enn Ferdinand, og Lava er en av de hundene vi trener sammen med på søndager. Hun hadde nettopp hatt løpetid, så begge de urutinerte guttene syntes det var stor stas å være sammen med henne. Til tross for dette, tålte de godt å springe sammen alle tre. Lava først og guttene etter. Heldigvis kunne vi slippe hundene på en myr, for ellers er det med hjertet i halsen at jeg lar Ferdinand springe løs på hålka. I dag hadde han et par episoder der bakbeina forsvant under han. Men jeg må jo prøve å ikke bli helt hysterisk heller; han må jo få springe løs når han er alene i alle fall.Jeg har allerede bestemt meg for å droppe hundetreffet i morra på grunn av isen, så dette får telle som ukas treff. Og det var så vellykket at Ferdinand valgte å følge Lava og Theo med eiere istedet for meg da vi skulle gå hver vår vei…
Etter en times avslapping hjemme, tok jeg med Ferdinand til veterinæren. Det er bare en måned til han er ett år, og innen midten av mai må vi ha revaksinert han. Han skal også patellaundersøkes. Lørdager er det som regel bare én veterinær til stede, så jeg tenkte det sikkert var rolig der borte, og det var det forsåvidt. Jeg fikk ta med Ferdinand inn på et undersøkelsesrom. Han hadde ikke spesielt lyst til å gå inn, men jeg fikk da lokket han med meg. Til slutt sto han stiv som en stokk på bordet og spiste godbiter mens jeg strøk han over kroppen. Lenger kom vi ikke i dag. Han valgte selv å gå på vekta etterpå, og da viste den 4.8 kg. Det stemmer jo ikke, så kanskje han rett og slett bare var så lettet over å forlate undersøkelsesrommet at vekta viste 6-700 gram for lite?
Stå under marsj begynner vi å få dreisen på innendørs. Det er en liten utfordring å få han til å beholde posisjon når jeg går bak han, så vi har trent litt ekstra på sitt/dekk/stå+bli mens jeg beveger meg rundt han ganske nært. Med avstand går det jo helt greit, for da føler han at han har oversikt. Jeg har også vært så ekkel at jeg har kastet godbiter rundt omkring mens han har vært i bli-posisjoner, og det har også gått bra. Vi er ikke helt der at jeg kan kaste dem mellom beina hans, men nesten.
Ellers har vi trent på å ligge på siden, rulle rundt, spille søt(sitte bamse), rygging og innsitter.
Dette er jo en hundeblogg, og det er som et unntak jeg allikevel vil nevne et av mine stolteste mors-øyeblikk; Yngstejenta har for andre gang sendt inn en ganske ny mobil til reparasjon. Hun var selvfølgelig irritert over at den streiket nok en gang, og hadde skrevet en utførlig beskrivelse; vibrasjon virker ikke, skjermen er svart, mobilen vil ikke slå seg på osv. Tidligere denne uken, kom mobilen tilbake i posten. Først i “Arbeidsbeskrivelsen” sto det: “Batteri var satt inn feil vei i tlf.” Ubetalelig! Hun har heldigvis en stor porsjon selvironi (og hun har selvfølgelig samtykket til at jeg skriver dette her i bloggen), så hun klarer å le av det hele. Men den mobilen blir nok aldri sendt til reparasjon igjen…
Denne bloggen handler om vår tilværelse med lancashire heeleren Ferdinand. Han trenes i lydighet, og er så ivrig at han nærmest står på klørne når han skjønner at det er trening på gang.
Cairn terrieren Solan forlot oss så alt for tidlig i september 2009, og i gamle poster kan man lese om vårt liv med verdens beste terrier.
Slik ser det ut på stien vi gjerne følger inn i skogen. Hele 54 cm snø fikk vi iløpet av helga, så vi så oss nødt til å forkaste Ferdinands forslag til trasévalg og gå i den oppkjørte løypa i stedet. Nå er det klarvær og kaldt igjen. Den store forskjellen fra tidligere i vinter er at vi faktisk har snø; det er deilig å slippe å gå på isete underlag slik vi har gjort de siste ukene.
Søndag var vi på fellestrening på Jekta igjen. Jeg var forberedt på at vi måtte fortsette å jobbe med posisjonen på fri ved fot, men Ferdinand overrasket med å plassere seg helt korrekt fra første stund, og han fortsatte å holde posisjonen. Også ved temposkiftene og holdtene hadde han plutselig tatt poenget. Ingen stans ved sakte marsj, og ingen hopping ved springmarsj,- og satte seg pent ved siden idet jeg stanset istedet for å fortsette litt framover for så å rygge inntil foten min. Trenger jeg si at jeg var veldig fornøyd med gutten? Stå under marsj og innkalling fra sitt gikk også bra.
Ingrid, som vi trener sammen med, har vært så snill å sy dette ulldekkenet til Ferdinand. Jeg har mine egne idéer om hvordan hundeutstyr skal være, så jeg har ikke klart å finne dekken med rett passform i rett materiale. Men dette er sydd etter mål og sitter som støpt. Primært kommer jeg til å bruke det utenpå genser i treningspauser, eller når det er spesielt kaldt ute.
