Oi!

Og vi må ikke glemme at lille Loppa fylte ett år sist torsdag! Behørig utbasunert på facebook og feiret med masse lek og fantastiske godbitbelønninger

Rekonvalesentangst

I går fikk Ferdinand og jeg et par timer i skogen mens Tuva holdt Loppa med selskap. I dag skal yngstejenta få jobbe med sine eksamensforberedelser, men jeg ville jo tilby energibunten litt fysisk fostring allikevel.

Så etter en grundig risikovurdering sprintet jeg 40 minutter i skogen med Ferdinand,- mens scener fra Bjørneboes “Bestialitetens historie” surret rundt i hodet. Og da jeg svett og andpusten passerte dørstokken hjemme fant jeg Loppa,- i akkurat samme stilling, og på akkurat samme sted som jeg forlot henne,- gjespende…

Rekonvalesenten har det altså bra, Ferdinand likeså,-eieren er fremdeles litt på tuppa

I rykk og napp

Ja, det er virkelig luggeføre over bloggingen min for tiden, men nå kommer jeg til å ha litt mer hjemmetid en stund framover, så da er det kanskje håp for hyppigere oppdateringer? Økt hjemmetid er en følge av Loppas kastrering. Hun skal være i ro i opptil to uker. Etterhvert kommer jeg til å ta henne med i bilen, men nå i starten skal hun få lov til å bare hvile her hjemme.
Det er vel ingen overraskelse at jeg nærmest ble lettet da ny veterinær faktisk fant væske i Loppa sin livmor da jeg fikk en ny vurdering i går. Det er utrolig slitsomt å gå med en nagende følelse av at noe er galt,- spesielt når jeg nå følte at min uro ble bagatellisert av den veterinæren jeg snakket med gjentatte ganger. Jeg har ingen grunn til å mistro denne dyktige veterinærens kompetanse, men veterinærer en folk de også. For alt jeg vet, kan det være kommunikasjonen oss imellom som ikke var god nok denne gangen.

Og nå har jeg nok en gang fått bekreftet at min intuisjon når det gjelder hundenes velbefinnende er verdt å ta hensyn til. Når man lever så tett som vi gjør, fanger man opp mange små tegn i hverdagen, og jeg tror at det er basert på denne ubevisste informasjonsinnhentingen vi får slike sterke følelser når ting ikke stemmer. Kall meg gjerne overtroisk

Heldigvis gikk det veldig bra denne gangen, og vi rakk å gjøre noe før det ble akutt og livstruende. Det viste seg at Loppa hadde ovariecyster, som i seg selv var udramatiske,- i tillegg til en livmor full av slim og blod. Det er dette som har rent ut av henne helt siden februar…

Loppa hadde trolig ikke gått i avl uansett, men nå er det i alle fall endelig avgjort. Veterinæren fant også ut at Loppas patellaer er helt friske

Fine Bandolero

Nok sykdomsprat. Vi har selvfølgelig både trent og gått en rekke turer siden sist. Tove, Balto, Isak og Bandolero har vært med oss et par ganger, Hege, Lana og Lita har gjort oss selskap og Vilde har også blitt med oss på tur. Det er kjempeskoselig med selskap. Det tror jeg hundene har godt av også. Bandolero og Ferdinand har samme interesse av å gjete Isak, og ellers er det både løpeleker med og uten pinner det går i,- og Loppa henger gjerne i Ferdinand sin sele. Balto,- han er voksen og går på jakt Lita er jo et nokså nytt bekjentskap, og jeg tror hun og Ferdinand har mange felles, tildels høylytte, interesser

Jeg har trent mye apport med begge hundene den siste tiden. For Ferdinand har jeg rett og slett variert hvor i kjeden jeg belønner; opptak, transport, innsitt og avlevering. Det har virkelig ført til et løft for apportøvelsen. Framover kommer jeg til å sette den i ulike kjeder for å sikre den enda bedre. I tillegg har vi jobbet med avstandskommandoene.

Loppa har kommet et stykke på vei når det gjelder innsitt med apport i munnen. Det var litt av en nøtt for Loppa,- som vanligvis tar nye momenter veldig raskt. Loppa har også nesten fått ferdig øvelsen “stå under marsj”. Nå begynner brikkene å falle på plass

Når jeg kommer på cup, innser jeg at jeg stiller store krav til mine hunders utførelse av øvelser og momenter; her er det perfekt eller ingenting som gjelder på trening. Jeg smiler av meg selv, men kommer ikke til å endre på noe; det er enkelt å sette klare kriterier for perfekte øvelser Cup, ja. Jeg slepte meg avgårde på cup sist torsdag også. Når jeg sjekket resultatene etterpå, viste det seg at Ferdinand og jeg delte førsteplassen med en annen ekvipasje i vår klasse denne kvelden Jeg følte ikke at det gikk så bra der og da, men poengene var jo gode nok (jeg husker bare 8 på fellesdekk og 9 på helhet) Cupkveldene avslører at vi trenger mer konkurransetrening. Det økte stresset til Ferdinand når vi kommanderes får han til å henfalle til gamle synder som sporing mellom øvelsene og lyd.

Fredagstreninga i går gikk derfor med til bare å belønne at han fulgte med meg i pausene og forholdt seg rolig mens jeg snakket med kommandant. Utrolig vanskelig å ikke rette på feil i selve øvesene, men i går var det ikke det vi trente på Jeg er fornøyd med at han viste forståelse for konseptet. Mer av dette framover!For Loppa har jeg trommet sammen en rekke ringtreninger og trent daglig på bordhåndtering med fremmede. Innsatsen fikk vi høste av i går, da Loppa sto helt i ro mens veterinær tok ultralyd,- og det tok laaaang tid. Men hun er fremdeles ikke helt fortrolig med denne håndteringen, og ringtrening blir det smått med framover grunnet rekonvalesensen.

Det er brå bevegelser som skal unngås, og Loppa kan finne på å utagere når hun ser fremmede hunder, og det kan jeg ikke risikere. Om vi ikke får trent tilstrekkelig de to ukene som står igjen, får vi heller stille ut ved neste mulighet. Noen premiering å snakke om kan vi nok uansett ikke forvente denne gangen, da hun er barbert både her og der i tillegg til på magen. Avgjørelsen tas når vi ser hvordan ting fungerer når det nærmer seg

Bandolero koser seg i lyngen

Nå venter jeg på at min yngste datter skal komme og holde Loppa med selskap mens Ferdinand og jeg skal lange ut i skogen. Jeg føler meg fysisk syk dersom jeg sitter i ro en hel dag, så det er bra for humøret å komme seg ut,- selv om det regner Luksus å ha snille barn som stiller opp når jeg trenger ekstra hjelp med hundene!

Hurra?

Loppa markerte nasjonaldagen med å gå inn i sin tredje løpetid. Forrige begynte 14. april og den første hadde hun fra 9. februar…

Ferdinand fikk være med ut i skogen i dag, etter at han ble holdt i ro grunnet infeksjonsfare i går. Hele gårdagen gikk han rundt som en løve i bur, men dagens halvannen time i skogen gjorde susen; turboheeleren har fått “dopet” sitt og kan endelig slappe av

Så Ferdinand er såre fornøyd med årets 17. mai. Loppa også forsåvidt. Men jeg, jeg begynner å bli mektig lei det løpetidsstyret…

Vi kaster longsen!

Endelig er det tid for å prøve seg på uteliv uten longs. Snøen smelter veldig fort nå, og det er jammen på tide. En optimistisk stakkar stilte opp i lysløypa med ski i dag, men de tror jeg faktisk han måtte bære det meste av veien Er man riktig heldig, kan man få et glimt av grønnne gresstuster også. Våren kommer sent men godt! Vi får håpe sesongens siste snøvær var det vi hadde på lørdag.

Lørdagen var jeg i konfirmasjon, så da ble det bare tur på hundene. Tove og gutta var med på turen både på lørdag  og i dag, og vi storkoste oss. Søndag var det ikke mye futt igjen i kroppen min, og hundene fikk bare en treningsøkt innendørs. Nemlig apport. Loppa har vanskelig for å bevege bakparten og holde apport samtidig, så det går med babysteg,- men i riktig retning. Denne typen arbeid motiverer meg, og vi skal få det til! Å hente apport og å holde i utgangsstilling går som en lek. Ferdinand trener på å holde apport i utgangsstilling uten å rulle…På kvelden tok vi en tur på Tif’en der vi møtte Veronica, Athene og Wii. Stakkars Fokus fikk ikke lov til å være med og leke Hundene koste seg i hverandres selskap, og økten ble avsluttet med bordtrening på Loppa og Wii. Vår målsetning er å trene på håndtering hver dag, og det er framskritt å spore.

Jeg baserer som kjent min hundetrening på frivillige atferder. Men etter å ha prøvd veldig mange tilnærmingsmåter over det siste året, har jeg endt med å bruke mild tvang når det gjelder håndtering av Loppa. Og dette ser ut til fungere. I utgansgspunktet har hun lært seg å holde haka i en fremstrakt hånd. Når hun gjør dette, kan man også ta på henne. Hun trekker seg i begynnelsen, men så går det seg raskere og raskere til. Jo mer hun slapper av, jo større valg får hun i øvelsen.Mandag var vi på Mandelasletta og trente sammen med Marita. Apport var hovedfokus, og så gikk Ferdinand verdens forferdeligste kjede,- der han verken kunne stå under marsj eller ruta. Jeg avsluttet med å friske opp stå under marsj og belønnet for at han hadde jobbet så lenge uten belønning. Resten får vi ta senere Idet vi skulle dra derfra, kom Lisa kjørende og da ble det fri dressur i to omganger. Qoralle og Ferdinand først, og Loppa og Seff, som Lisa passet, etterpå.

Loppa begynner å få en viss forventning til andre hunder,- at de faktisk kan være ganske morsomt selskap,- så vi setter pris på alle hundevennene vi har. Spesielt artig var det å se at hun var så spent på Ellie sine valper i dag. Noe annet hadde jeg ikke ventet, men fint allikevel Jeg har forresten besluttet at jeg ikke skal ta MH på Loppa nå. Hun har for store reaksjoner og for dårlig avreagering på enkelte ting. Vi har kommet et godt stykke på veien i å gjøre henne tryggere, og jeg vil ikke risikere å sette henne tilbake ved å ta testen nå. Med i vurderingen er selvfølgelig også disse løpetidene som kommer i hytt og pine.

Jeg tar det opp til ny vurdering til høsten, men jeg heller mot at en eventuell MH vil tas først når hun er voksen. Og da vil den i større grad måle hvordan jeg har klart å forme henne snarere enn hvilke egenskaper hun er født med, så da vet jeg ikke hvilken verdi den vil ha. Mulig jeg nøyer meg med en K-test på henne. Nå er hovedpri å bygge opp en brukendes konkurransehund.

Kort oppsummert er Loppas styrke at hun takler nye steder bra. Det virker ikke som hun bryr seg overhodet. Hennes klare svakhet, er at hun fremfor alt er usikker på nye hunder…I dag fikk Ferdinand satt inn gullimplantater i de to tærne det har vært brudd i. Metoden er ikke 100% virksom, men når det er en stor sjanse for at han kan bli haltfri og vi kan slutte med periodevis medisinering, var jeg villig til å gi det en sjanse.

Selve inngrepet gikk veldig smidig for seg. Jeg forlot han sovende på klinikken 13.30 og var hos han da han våknet halvannen time senere. Jeg setter utrolig pris på at veterinærene respekterer mine ønsker om at at han ikke skal stalles opp,- og at jeg får være der til han sover

Jeg prøver å ikke ha for store forhåpningertil inngrepet, men det er vanskelig å ikke drømme om mirakler Om behandlingen har effekt, vil vise seg først om noen uker. Første steg på veien er å sove av seg anestesien, så blir det noen dager da han helst ikke må gå i jord og sølevann. Vi får se hvordan vi løser det.

To blog or not to blog…

Stemningsrapport fra dagen i dag; vinteren kjemper fremdeles tappert, men nå må den altså slippe taket snart. Hvis ikke tror jeg at jeg mister taket om mitt gode humør. Bare stier, lyng, blodsporterreng, grønne spirer og små, grønne museører på bjørka er det vi trenger nå. Mer snø står ikke som nr 935 på ønskelista engang… Utrolig nok er det bare ni dager til sola skinner døgnet rundt over Tromsøbyen!Hundene synes ikke å bry seg så mye om vær og føre. Godeste Balto koser seg med flotte sporforhold i den våte snøen, og i går kveld kastet faktisk Bandolero seg i en elv på andejakt :-O Vi går altså våre daglige turer til tross for vinterværet. Den siste uka har vi hatt selskap av Tove og gutta noen dager. De øvrige dagene har det vært Ferdinand, Loppa og meg selv. Litt uvant etter hele tre uker med turselskap Nå, som jeg faktisk klarer å gjennomføre planlegging og loggføring av treningene, merker jeg at bloggen blir lidende. Jeg skal prøve å bli flinkere til å oppdatere. Loggføringene har også andre , mer positive effekter. Selv om jeg også tidligere har hatt en retning på treningene, merker jeg at jeg nå, etter noen uker, har raskere framgang i det vi faktisk trener på. Samtidig føler jeg at vi får trent på for få ting, men jeg tror faktisk ikke det er et tap. Dessuten er det en lettelse å ha tenkt ut treningen på forhånd; da er det liksom bare å gjennomføre og etterpå evaluere hva som bør inngå i neste økt. Og da er jeg faktisk ferdig med den treninga,- i stedet for at den surrer i hodet hele tiden; alt står i boka For å oppsummere hva vi har fokusert på siden sist; Ferdinand har for det meste jobbet med fri ved fot og ruta. Det siste har vi angrepet fra flere vinkler; shaping, target, løpe gjennom ruta osv. Da vi jobbet med den sist, hadde vi fått en eksplosiv start ut til ruta, men kenguruhopp inn i den. Fredag gikk poletten ned, og Ferdinand gallopperte helt bak i ruta før han fikk belønning. Jeg er glad for at jeg klarte å bestemme meg for at det var den atferden jeg ville ha istedet for å akseptere kengurumetoden til F,- selv om det kostet oss poenger i Cup’en sist torsdag Loppa har også jobbet med fvf. Dessuten har innsitter, hoppstå og apport stått på programmet. Viktigst av alt; vi har trent mye håndtering. Loppa trekker seg når andre enn familien tar på henne, og det er det på tide å ta ordentlig tak i. Daglig håndtering av andre enn familien står på planen. Bordet har Loppa gode assosiasjoner til, så det går bra. Og fredag kunne jeg ane at det gikk kortere tid før hun aksepterte Inas håndtering på bordet. Atferden vi tar utgangspunkt i er å hvile haka i hånda til enten meg eller den som undersøker.Ellers har vi vært på hundetreff. Det var ordentlig koselig. Denne gangen var det bare små hunder på gruppa, derav fire heelere, en dachs og en JRT-valp. Gruppa fungerte veldig bra, men jeg valgta å plukke ut Ferdinand etter halvgått tid,- både for å spare de øvrige for hans gjeteriver, og dels for at Loppa skulle klare seg alene. Og det gjør hun. Holder seg mest i utkanten, men løper med en og annen hund innimellom Loppa har også fått gå en tur med Qoralle denne uka, og Ferdinand har gått båndtur med Micke og Mist.Vi har også rukket med et besøk hos Småfotan. Skikkelig trivelig gjeng, og de to svarte, Bowling og Kuling, holdt et helt show for oss ute i hagen Jeg blir aldri mett av å se på hunder, og har innsett for lenge siden at jeg trolig er dypt syk

Og så har Ferdinad fått sin årlige vaksine og dessuten deltatt på cup. Der fikk vi betalt får den siste tidens innsats på fri ved fot, og dessuten avdekket noen svakheter vi må jobbe med framover. Den store seieren var at Ferdinand lå rolig og avslappet på fellesdekken. Hver eneste gode fellesdekkerfaring føles som en kjempeinvestering i framtidig trygghet! Om noen er interessert, så ligger vi fremdeles som nr fire i klasse 2 Dagens store nyhet er ar at Loppa uten tvil smiler Vi har sett antydninger tidligere, men i dag kom hun mot meg med det gliset da jeg kom hjem. Og hun klarte ikke stoppe med å smile på flere minutter, mens hun logret med hele kroppen. Smilet starter alltid på høyre side, før hun viser alle tennene. Det er vanskelig å påstå at hun er vakker når hun smiler, men HERLIG, det er hun

Andefugl i vinterland

Så er det den tiden på året; stokkendene vagger rundt i par. Her om dagen måtte jeg stanse bilen for å la “Anders og Anda” krysse veien. Litt koselig er det. Koselig kan man ikke kalle nedbøren vi har om dagen,- i form av snø… Vi lukker øynene for det, kler oss etter været og lever som normalt. Griper til og med sjansen til å trene hundene på griseføre Stakkars Bandolero, som endelig har begynt å være med på små turer, fikk store problemer da vi gikk tur 1. mai. Det ble ikke en spesielt lang tur. Gutta hadde allerede gått en lengre tur, så det var bare Bandolero og Loppa som fikk kort-tur. Loppa kunne ikke brydd seg mindre; bedre tid til å dra seg i sofaen tenker hun

Det har blitt så å si daglige turer med banden denne uka også. Balto er fremdeles overbevist om at Loppa har løpetid, så vi har med et par unntak gått to turer daglig for å spare både den ene og den andre,- og bevare vårt gode humør Lørdag hadde vi treningsfri, men bortsett fra det har vi gjort noe hver dag. Nå for tiden blir det mye arbeid med ruta og fri ved foten for Ferdinand. Jeg er fornøyd med at foten raskt ble mer stabil etter at vi begynte å jobbe mer systematisk med den igjen. Ruta er litt vrien å trene med gutten. Jeg har forsøkt å shape å gå bak i ruta, da han plutselig bare fikk for seg at det var om å gjøre å springe framover uten mål og mening,- og stoppe på et tilfeldig sted. Vi ser hvordan det blir, men det ser ut som om han har utviklet et sug bak i ruta.Loppa har også jobbet med de samme tingene,- i tillegg til apport. Hun tar shapingen av bakre del av ruta så mye raskere enn Ferdinand, så kanskje har hun øvelsen klar før mr. F? Fri ved fot begynner så absolutt å ligne på noe, apporten skal vi jobbe mye mer med. Fremfor alt med å holde i utgangsstilling og avlevering Hoppstå’en som var så fin for et par uker siden har gått helt i stå, så den må vi rette opp i. Som dere ser av bildene, har det blitt noen turer i fjæra også

I dag hadde vi forresten en flott fellesdekkøkt i forbindelse med trening. Fire av seks hunder på fellesdekken var kelpier. Tror det var alle treningsaktive kelpier i byen faktisk Lisa tok bilde av det.

Ferdinand er den høye, mørke i midten

Etterhvert trener jeg stort sett med de i treningsgruppa. De fleste av disse trener hovedsaklig ag, men pusler med litt lp på si. Det er jeg veldig glad for, for de trener mer likt meg enn majoriteten av de øvrige lp-ekvipasjene som trener på klubben. Det er givende å ha noen med samme tilnærming til hundetrening å diskutere metode og problemløsning med